Fra straff til hjelp
– men hvilken hjelp?

Av Silje Mack, Korus Oslo

Det snakkes mye om kunnskapsbasert ruspolitikk, men lite om kunnskapsbasert rusbehandling.

Liese Recke jobber som førstelektor ved VID vitenskapelige høyskole, hvor hun leder en videreutdanning for rus.

Hun mener det er en påfallende lav interesse på feltet til å se på konsekvensene av det vi kaller rusbehandling i dag.

– Som oftest tilskrives manglende suksess personene selv, i form av deres ‘mangel på motivasjon’, forteller hun.

Det dødelige tilbakefallet

Det er en kjent sak at risikoen for overdoser eller forverring av rusbruken øker betraktelig etter et behandlingsopphold. Dette har i stor grad blitt knyttet til manglende ettervern, og at brukere ofte ikke har bolig og aktivitet stående klart når de vender tilbake til samfunnet.

Men er det så enkelt?

Hvorfor er det ingen som har vurdert om selve behandlingen kan være en medvirkende faktor, spør Recke. Hun fnyser av den allmenne oppfatningen om at overdoser etter endt behandling skyldes at brukerne har fått lavere toleranse for rusmidlene uten å være klar over det.

– Jeg tror enhver som har ruset seg over tid på disse stoffene vet at den forklaringen ikke holder. Særlig når vi også vet at noen får det dårligere etter behandling, iblant også så ille at de mister viljen til å leve, forteller hun.

Hun peker på at en slik statistikk i andre sammenhenger hadde ført til en grundig granskning av forsvarligheten i behandlingen disse pasientene fikk i forkant, men at når en rusavhengig tar en dødelig overdose er det enkelt å avskrive som ‘nok et dårlig valg’.

Hva kvalifiserer til å kalles hjelp?

I debatten som har fulgt rusreformen under mottoet «fra straff til hjelp», etterlyser Recke en debatt rundt hva en egentlig legger i det utsagnet.

– Det er ingen klare definisjoner av straff og hjelp i et rusbehandlingsperspektiv. Ofte flyter disse begrepene og tiltakene over i hverandre. Det kan foregå aktiviteter som er til stor hjelp for mennesker, men som ikke anerkjennes som behandling. Samtidig som mye av hjelpen som tilbys inneholder elementer av straff, og også ofte oppleves som straff av de som mottar det. Og likevel er det dette som blir kalt behandling, forklarer hun.

Hun mener forskere har vært for dårlige til å identifisere brukernes opplevelser av hjelpen de tilbys.

– Mange opplever å ha fått et negativt utbytte av prosesser og metoder de har blitt utsatt for under behandlingsopphold. Samtidig finnes det få tilgjengelige alternativer, med det resultat at vi nå har en relativt stor andel rusbrukere som vegrer seg for å oppsøke hjelp, forteller Recke.

– Og disse kaller vi altså ‘behandlingsresistente’, eller umotiverte, slik at hele byrden legges på personen fremfor på selve innholdet i behandlingen.

Når hjelpen gjør mer skade enn nytte

En del av rusbehandlingsinstitusjonene i dag er varianter av terapeutiske samfunn eller ruskollektiv basert på AAs 12- trinnsbehandling, hvor det benyttes ideologier og metoder som en aldri hadde utsatt andre pasientgrupper for. Selv blant barn og unge har slike virkemidler, som isolasjon, sosial nedbryting og andre kontrollaspekter, vært flittig brukt i rus- og barneverninstitusjoner under skiltet ‘behandling’. Skadene og traumene disse metodene kan medføre på sårbare individer har blitt grundig dokumentert de siste årene.

Likevel synes det svært sjelden at denne kunnskapen medfører faktiske endringer i praksisen som utøves, forklarer Recke.

– Om en sammenligner faglige krav og profesjonsetikk i dagens behandling av rusavhengige med behandling innen psykisk helse, ser en et tydelig skille. Samtidig har tilbudene til felles at de ofte tilbys i regi av offentlige midler. Derfor burde de også underlegges like strenge krav til kvalitetssikring og faglig fundament, mener hun.

– I rusbehandling, i likhet med rusforebygging, er det ofte en oppfatning av at målet (å redde noen fra et onde) helliger middelet. Dette har skapt rom for en ukritisk bruk av sterke virkemidler som ofte har vist seg å bryte med individets rettigheter. Men fordi selv krenkende praksiser har blitt legitimert av dette altoverskyggende målet, har de negative konsekvensene som følge av disse blitt både usynliggjort og ugyldiggjort.

Fragmentert rusfelt skaper barrierer

Recke savner en diskusjon rundt mulighetene for en felles forståelse og en mer helhetlig tilnærming på rusfeltet

– Hva vil vi egentlig oppnå? Formålet med rusbehandling er omdiskutert, og det er heller ingen konsensus i feltet på hva som er suksesskriteriene eller hvordan de skal måles, forteller hun.

– Det hjelper lite om en bruker føler seg sett og hørt ett sted, når den samme brukeren blir møtt med helt andre holdninger og krav neste sted. Mange brukere vil jevnlig være i kontakt med ulike instanser og etater som politi, barnevern, helsetjenestene og lavterskelapparatet. Det blir utrolig problematisk om disse representerer helt ulike syn, og om det blir helt vilkårlig hvorvidt en møtes med moralisme og fordommer eller støtte og forståelse, avhengig av hvem en treffer på. Slik risikerer du at ulike aktører på feltet jobber mot hverandre fremfor i en samlet innsats.

Behandlings-«trender» er kun nettopp det

De siste årene har ‘Recovery’-orientert tenkning vært i vinden, med fokus på opplevd livskvalitet og en meningsfull tilværelse som viktigere målsetninger enn rusfrihet. I dette ligger at en skal ha kontroll og bestemmelsesrett over eget liv og selv definere hvordan en ønsker å være og leve.

– Samtidig sendes mange som ønsker hjelp til behandlingsinstitusjoner som bryter direkte med denne tenkningen. Til lukkede miljøer hvor en forventes å overgi seg til en parallell virkelighet med egne regler og verdier. Hvor alt fra seksuelle relasjoner til familie og andre aspekter ved livsstilen og personligheten skal gjennomgås og reformeres i henhold til ‘metodene’ og ‘prosessene’ som benyttes i «behandlingen». Hvor en kontrolleres av medbeboere, og hvor behandlingen ikke består av individuelle kunnskapsbaserte opplegg, men av fastlåste programmer bestående av ‘miljøterapi’ i form av rigide gjøremål som daglig husvask og gruppearbeid med ‘likesinnede’.

– En kan ikke utelukke at noen ønsker seg til slike opplegg, men det problematiske er at få får muligheten til å ta et aktivt og informert valg rundt dette på forhånd. Det kan diskuteres hvorvidt en i det hele tatt vet hva en kommer til, og om også henvisende instanser egentlig er klar over hva de faktisk sender pasienten sin til.

I hvilken grad er det da lagt til rette for at brukerne får tilgang til den nøytrale kunnskapen og oversikten som skal til for å sikre reell brukermedvirkning, spør Recke.

Rusfri for enhver pris?

En av Reckes studenter, Marte Nygård, skrev om dette i sin masteroppgave i sosialt arbeid, der hun blant annet har intervjuet tidligere pasienter i rusbehandling.

Nygård skriver at bakgrunnen for undersøkelsen er «undring over sparsom forskningsinteresse for pasienters negative erfaringer fra rusbehandling, samt beskjeden internasjonal interesse i kartlegging og analyse av skader som pasienter kan pådra seg i forbindelse med behandling for rusavhengighet.»

Flere av Nygårds intervjuobjekter opplevde sine opphold på rusinstitusjoner som så traumatiske, at de tilbragte flere år i det profesjonelle hjelpeapparatet for å behandles for de psykiske skadene de satt igjen med. Fra lignende institusjoner vet vi at mennesker har utviklet posttraumatiske stresslidelser og fått erstatning fra staten. Likevel er vi ikke blitt kloke av skade.

Det starter med menneskesynet vårt

Skal vi lykkes med å hjelpe rusavhengige må vi først reagere på den urettferdigheten som består. Det starter med menneskesynet vårt. For det er ikke rus vi ‘behandler’ eller ‘bekjemper’, det er faktisk først og fremst mennesker.

Og før vi argumenterer for at enda flere skal få «hjelp» mot rus, må vi kunne stå inne for hjelpen som tilbys. Da må vi forsikre oss om at vi ikke finansierer tilbud som forsterker stigmaet rundt rusbrukere, men utvikler tilbud som rommer dem som mennesker og individer, på deres premisser. Det er tross alt de som skal få det bedre med seg selv, ikke vi som skal få det bedre med dem.

Foto: Liese Recke