International Network of Doping Research ble etablert i 2002. Årsaken var erkjennelsen hos en del forskere av at selv om dopingproblemet hadde kommet på den politiske agendaen i flere land så ble ikke dets natur og kompleksitet gitt nok oppmerksomhet. Deltagerne i nettverket mener doping utgjør en fare for idrettens integritet og utøvernes helse. Samtidig mener de at tiltak som iverksettes for å bekjempe dopingbruk uten at disse er forankret i forskning og rasjonell tenkning kan være skadelig for idrettens gode navn og rykte, for utøvernes helse og i ytterste konsekvens for samfunnet som helhet. Annet hvert år har nettverket arrangert en todagers konferanse på Universitetet i Århus. Fjorårets planlagte konferanse ble utsatt på grunn av koronaepidemien, og ble i stedet arrangert i år.

Konferansen hadde seks ulike deler, og det ble presentert forskning innenfor et bredt spekter av tema knyttet til ulike sider av dopingfenomenet. Den første delen hadde tittelen “Historie og politikk.” Her var det innlegg om de første forsøkene Den internasjonale olympiske komite gjorde for å kontrollere bruken av prestasjonsfremmende midler. Videre om hvordan det statlige dopingprogrammet i tidligere Øst-Tyskland ikke bare omfattet landets toppidrettsutøvere som konkurrerte internasjonalt, men også idrettsstudenter og gode utøvere som ikke var i det nasjonale toppskiktet. Her finnes det fremdeles ubesvarte spørsmål. Blant annet hvor organisert var denne praksisen, hvilket omfang den hadde, og hvor målrettet var den. Det tredje innlegget i denne bolken tok for seg de uheldige sidene ved at regelverket til Verdens antidopingbyrå (WADA) blir benyttet overfor amatørutøvere. Majoriteten av dopingsaker som involverer amatørutøvere mente Gleaves skyldtes uintendert doping enten gjennom bruk av kosttilskudd som har inneholdt midler som står på WADAs dopingliste, men som ikke nevnt på produktets innholdsdeklarasjon, eller misforståelser knyttet til reseptbelagte legemidler. Praktiseringen av WADAs regelverk kan sette amatørutøvere i vanskelige situasjoner de er dårlig utrustet til å takle på en god måte. I tillegg er sanksjonene som blir gitt uforholdsmessig strenge i forhold til de regelbruddene som har blitt begått.

Den neste bolken bar navnet Anabole Androgene Steroider. Først ut var Hans Christian Bordado Henriksen fra Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus forskergruppe på anabole steroider som foreleste om et pågående prosjekt der menn med avhengighet av anabole steroider gis det antiøstrogene legemidlet Klomifen for raskere igangsetting av egenproduksjonen av testosteron etter endt bruk av anabole steroider. Målet med studien er å undersøke effekten av det konkrete legemidlet, og gi økt kunnskap om biomedisinsk behandling av denne pasientgruppen. I neste forelesning ble resultatene fra en nederlandsk studie presentert. HAARLEM-studien hadde undersøkt hvilke positive og negative erfaringer med bruk av anabole steroider 100 menn hadde gjort. Deltagerne ble undersøkt før de startet en kur, etter at kuren var avsluttet, tre måneder og et år etter avsluttet kur. Alle deltagerne rapporterte om positive effekter av bruken. Først og fremst gjaldt dette økt muskelstyrke. Samtidig rapporterte samtlige deltagerne om negative effekter av bruken. De vanligste negative effektene var økt væskeansamling og agitasjon under bruk, og minsket seksuallyst etter avsluttet kur. Fire av deltagerne rapporterte om alvorlige bivirkninger. Disse omfattet kronisk hjertesvikt, akutt bukspyttkjertelbetennelse, selvmordstanker og forverring av ulcerøs kolitt (en kronisk betennelsessykdom i tykktarmens slimhinne). Ingrid A. Havnes fra Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus presenterte en kvalitativ studie av hvordan brukere opplevde norske kriminaliseringen av kjøp, oppbevaring og bruk av dopingmidler. Kriminaliseringen kunne gi brukeren en skamfølelse over egen kropp, og en stigmatisering av størrelsen på menns kropper. Samtidig kunne den fungere som en ytre motivasjon til ikke å ta nye kurer med anabole steroider. Kriminaliseringen kunne også medvirke til økt helserisiko blant annet gjennom ulike strategier for ikke å bli avslørt som dopingbrukere og ved økt vegring mot å oppsøke helsevesenet.

Den tredje bolken hadde fokus på utøvernes perspektiv på bruk. Her ble det fokusert på sosiale faktorer som kunne medvirke til at amatørutøvere valgte å bruke dopingmidler, hvilke konsekvenser det kunne bli for en idrettsutøver å bli tatt for dopingbruk, og hvordan yngre karibiske eliteutøvere forhold til bruk av prestasjonsfremmende midler.

Første bolken på dag to var kalt Organisatoriske tilnærminger. Igjen var det et bredt spekter av tema dekket. Det ble sett på prosedyrer for hvordan prøver tatt i forbindelse med dopingkontroller kunne brukes til forskningsformål, hvordan det arbeides med å gjøre skiskyting til en trygg idrett uten doping, og hvilke dopingmidler som hadde blitt beslaglagt i Danmark i løpet av et år.

Neste bolk hadde fokus på kjønn og kultur. I tillegg til en undersøkelse av hvorvidt prevensjonspiller kan eller bør inn på dopinglista til WADA, og hvorvidt dopingbruk kan kobles til om utøveren har vokst opp i et katolsk eller protestantisk land, ble det også rettet et fokus på kvinnelige brukere av anabole steroider og andre dopingmidler. Bruk av disse midlene har i stor grad blitt sett på fra et mannlig, eller patriarkalsk, perspektiv. Gjennom kvinnedominerte nettfora kan erfaringer med bruk av slike midler bli diskutert uten innblanding fra menns mer eller mindre kvinnefiendtlige perspektiver.

I dagens tredje og siste bolk var det fokus på opplæring og intervensjon. Temaene som behandlet her var psykososiale intervensjoner som støtte til personer som ønsker å slutte å bruke anabole steroider, strategier for å forebygge dopingbruk på treningssentre, og hvilke effekter opplæringsprogram har hatt på spanske idrettsutøvere.