Traumeinformert og kultursensitiv på rusfeltet

Forskning og klinisk erfaring viser at traumeerfaringer og rusavhengighet henger sammen. Mange mennesker som lever liv i aktiv rus, har med seg smertefulle erfaringer og har bevisst eller ubevisst utviklet mestringsstrategier for å leve med sine traumer. En del blir også utsatt for ulike typer vold som virker retraumatiserende. Man vet at mennesker med migrasjonsbakgrunn ofte har med seg erfaringer som gjør dem ekstra sårbare for å få traumelidelser: Krig, flukt og tap. I tillegg vet vi en del om at mennesker med annen kulturell bakgrunn i mindre grad benytter seg av eksisterende hjelpetilbud/lykkes i behandling.

De siste årene har man blitt mer oppmerksom på traumebelastninger mennesker som ruser seg ofte bærer med seg. Kunnskapsinnhentingen for Strategisk plan for rusfeltet (2018), avdekket en mangel på kunnskap om traumer og rus, og et større behov for flerkulturell kompetanse. Byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid ga Kompetansesenter rus – Oslo (Korus Oslo) i oppdrag å utarbeide et kompetansehevingsprogram. Målet var å gi relevant traume- og kulturkompetanse til ansatte i rusfeltet, slik at de kan gi et bedre tilbud til mennesker som har traumeerfaringer, også de som har minoritetsbakgrunn.

Kunnskapsinnhenting og utforming

For å gjøre kursrekka mest mulig relevant for ansatte, ble det hentet innspill fra en rekke ulike interessenter. Det ble blant annet avholdt innspillsmøter med ansatte fra ulike deler av tjenesteapparatet, og med syv frivillige organisasjoner innen somatisk- og psykisk helse i samarbeid med Enhet for mangfold og integrering (EMI). Korus Oslo gjennomførte i tillegg intervjuer med brukere med minoritetsbakgrunn, og med flere erfaringskonsulenter. Opprinnelig skulle en tidligere bruker med minoritetsbakgrunn holde deler av kurset, men dette utgikk på grunn av sykdom.

Utgangspunktet for kompetansehevingen ble spisset til spørsmålene: Hva skal til for at man kan skape en mer kultursensitiv praksis blant ansatte på rusfeltet? Og hvordan kan traumebelastninger komme til uttrykk? Ansatte har en viktig rolle i å skape stabile og gode rammer for traumeutsatte beboere, og godt miljøterapeutisk arbeid er traumestabiliserende. «Mye av helbredelsesprosessene kan skje i situasjoner som ikke er direkte kliniske. Det kan til og med argumenteres for at traumebevisste miljøer er det aller viktigste for å få en god terapeutisk utvikling.» (Greenwald 2005:37).

Korus Oslo samarbeidet med regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – region øst (RVTS Øst) og Velferdsetaten med å utarbeide kurset for ansatte ved rusinstitusjoner i Oslo.

Gjennomføring

Det ble satt opp tre rekker med tre kursdager. Temaer var blant annet traumeforståelse, toleransevindu, stabilisering, regulering/tilstedeværelse, hva er kultursensitivitet, flerkulturell forståelse, årsaker til migrasjon, transnasjonale familier, menneskehandel og annen utnyttelse, bruk av tolk, hva man bør tenke på når man kommuniserer med tolk, og hjelperens egne opplevelser og behov i møte med mennesker med traumer. På grunn av Covid 19 ble siste kursdag holdt digitalt i februar 2021.

Kursene i 2020 ble holdt av Korus Oslo i samarbeid med RVTS. To av kursrekkene fikk gode tilbakemeldinger, mens flere deltakere ved ett av kursene ikke opplevde det som relevant. Dette ble blant annet begrunnet med at innholdet ble for overfladisk, fordi de hadde gode forhåndskunnskaper om temaet. Siste kursdag i 2021 ble holdt av Korus Oslo i samarbeid med Josefin Jansson som er psykolog ved Dalsbergstien hus i Velferdsetaten. På denne kursdagen var det mulighet for å jobbe med praktiske situasjoner fra arbeidshverdagen til deltakerne.

Noen refleksjoner rundt temaene og innholdet i kursrekka sammen med kursholdere og en deltaker

Josefin Jansson (psykolog Dalsbergstien hus) og Helen Nigisti Azeb Andezion (konsulent Korus Oslo) holdt det avsluttende seminar om migrasjon, traumer og rus.


– Alle møter mellom mennesker innebærer et møte mellom ulike kulturelle forståelser, verdier og preferanser. Hva vil det si å være kultursensitiv og traumeinformert? Og hva skal til for at man kan skape en mer kultursensitiv og traumeinformert praksis blant ansatte på rusfeltet?

– Helen: For meg er kultursensitivitet lik evne til perspektivtaking. Mange av oss som er tilhører en minoritetsgruppe, uavhengig av om det er på grunn av etnisitet, klassebakgrunn, legning, handicap eller annet, lever med minoritetsstress som kan gjøre oss svært tilpasningsdyktige i møte med andre. Antropologen David Graeber sa det omtrent slik: «Svarte mennesker [i USA] forstår hvite mennesker bedre enn hvite forstår seg selv, fordi de må bruke enormt med energi på å være på vakt og tyde dem, slik at det ikke oppstår ubehagelige og potensielt livsfarlige situasjoner». Det er en form for relasjonskompetanse man ikke trenger å oppøve om man alltid har tilhørt majoriteten – med mindre man bevisst velger det.

– Josefin: Jeg tenker at det er viktig å være bevisste på at mange av disse menneskene opplever ulike typer stigma oppå hverandre – såkalt interseksjonalisering og at både stigma og traumer rammer på ulikt vis. Det kom nylig en artikkel som viser at det er en overrepresentasjon av etniske minoriteter som har ROP-lidelser og at det er de pasientene som aller minst nyttiggjør seg av tilbudet i hjelpeapparatet. Å snu på dette og si at eksisterende tilbud ikke rommer denne gruppen er å være kultursensitiv. Det å være kultursensitiv vil si at man prøver å forstå, men innse at man ikke kan forstå fullt ut. Møt det du ikke forstår med nysgjerrighet. Hva ligger bak ordene eller atferden? Min erfaring er at de aller fleste som jobber på feltet har en traumesensitiv tilnærming, men at det er behov for at man blir mer bevisst på hva man gjør og hvorfor. At man kombinerer kultur med noen «fagknagger» man kan henge det man allerede gjør på. I tillegg er det viktig at ansatte får faglig påfyll og at det opprettes strukturer for eksempelvis veiledning og debrief etter utfordrende situasjoner. Det er også viktig at arbeid med dette er forankret i ledelsen.

– Kan dere fortelle litt om seminaret dere holdt og hva som var målet?

– Vi prøvde å overføre temaer og innhold fra de første kursene og gjøre det så relevant for ansatte i Velferdsetaten som mulig. Vi snakket om kultursensitivitet; å være klar over mangfoldet av kulturer der ute, hva ROP-lidelser er, kort om interseksjonalitet og kort om migrasjon. Vi valgte å fokusere på enkelthendelsestraume versus komplekse traumer. Hva er mentalisering og hvorfor blir det svekket når man er traumatisert, i tillegg til toleransevindu. Vi brukte også tid på to case hvor av begge hadde rusproblemer. En person med et enkelthendelsestraume og en person med kompleks traumelidelse. Vi knyttet opp traumekunnskap til atferd.

Dette med toleransevindu gjelder ikke bare for brukere, men også ansatte. Vi brukte en del tid på hva møter med mennesker i traumer kan gjøre med oss som hjelpere, og har hatt sekundærtraumatisering og compassion fatigue som tema. Vi håpet at webinaret skulle skape mer forståelse, realistiske forventninger og gode mestringsstrategier i møte med brukere med traume- og ruslidelser og utfordrende atferd. Om belastningen ved å jobbe med mennesker i ekstrem lidelse, i et mangelfullt hjelpeapparat, og hvor viktig det er å ta vare på seg selv for å faktisk kunne være en hjelper.

 

Kursdeltaker Pål Hansen, fagkonsulent Marcus Thranes hus (MTH)

– Kan du fortelle litt om hvorfor du meldte deg på kurs og hva du håpet å få ut av det?

– Jeg er fagkonsulent ved MTH og har faglig ansvar for personalgruppen. Allerede før dette kom i stand hadde vi hatt fokus på traumesensitivitet og –reaksjoner. Blant annet en forelesningsrekke om traumer i samarbeid med Josefin Jansson. Så da vi fikk forespørsel fra Korus Oslo om å delta i en pilot – var dette midt i blinken.

De som bor på MTH har i stor grad blitt utsatt for omsorgssvikt og har med seg traumatiske erfaringer. Så blir de voksne og får erfaringer som retraumatiserer dem – de lever et liv med kontinuerlige traumer. Vi ønsket mer kunnskap og en forståelsesramme om hvordan man kan møte dette på en best mulig måte, og på den måten samtidig unngå mest mulig slitasje på personalgruppa.

– Hvorfor mener du at det å være traumeinformert og kultursensitiv er viktig i din jobb og hva skal til for at man kan skape en praksis for dette blant ansatte på rusfeltet?

– MTH er fullt av folk som er rause og omsorgsfulle, men det trengs faglig støtte. Forankring i ledelse og byråd er viktig. Vi må bygge opp kunnskap over tid om disse tingene og ha kontinuerlig fokus. Det må ikke være sånn at 2020 var det året vi var opptatte av traumer.

Vi må jobbe relasjonelt, være trygge og ikke triggere, forutsigbare når mye er uforutsigbart. Det er ikke alltid vi har tid til å gå i dybden med hver enkelt, det blir mye til at vi hjelper beboere med praktiske ting og «brannslokking». Det er kanskje ikke heller alltid riktig at det er på MTH at man «senker guarden» sin og deler, men i de tilfellene det skjer – må vi tåle og stå i det, høre, prøve å stabilisere og eventuelt hjelpe dem videre til andre som har kompetanse.

– Hva mener du det vil si å være traumeinformert og kultursensitiv?

– Jeg tenker at det er viktig å ha forståelse for hva ytre påkjenninger kan gjøre med et menneske og å være åpen for andre tolkninger og impulser enn sine egne. Rett og slett å være vàr på andres opplevelser av omverden. Denne sammenhengen mellom kultur, traumer og atferd må vi gjøre relevant for oss i vår jobb – i vår hverdag.

Man må ha en basiskunnskap om komplekse traumereaksjoner og hvilken effekt og konsekvenser de kan ha. Mye kan drukne i betegnelser som klient, beboer og rusavhengig, men vanskelige hendelser kan ha alle tenkelige reaksjoner. Jeg har erfaring fra barne- og ungdomspsykiatrien, og man kan trekke litt paralleller til dette med normalutvikling og skjevutvikling. De voksne rusavhengige jeg møter, er versjoner av de barna jeg møtte der. De har med seg traumer som de ikke har håndtert så godt, og rus kan ha en symptomdempende funksjon.

I konkret oppfølging forsøker jeg å ikke gå bak og dytte, eller foran å dra – men gå ved siden av. Det mener jeg er å være sensitiv overfor den personen jeg skal hjelpe. Ikke dømme og lede, men speile noe annet. Skape trygghet og emosjonsregulering, være en del av et stabiliserende miljø. På Marcus Thranes hus møter vi blant annet mennesker fra andre land og kulturer med andre traumeerfaringer enn de vi er mest vant til. Noen ganger kan små ting som eksempelvis det å ikke bruke callinganlegget inn til et rom være å være sensitiv. Skåne en beboer for en høy metallisk lyd som kan minne om en annen vanskelig erfaring. Små justeringer fordi alt passer ikke alle.

Noen ganger vet man hva folk har opplevd, men man må være oppmerksom på at det går drøssevis av folk rundt med hemmeligheter og vonde livserfaringer. Som ansatt, men også samfunnsborger må man ha en forståelse for hva andre mennesker bærer med seg.

Foto: privat. Gatebilde: Stig Hauger