Hvordan er det å veilede og reflektere når man bare kan møtes digitalt?

Erfaringer fra veiledning i reflekterende team på digitale flater

Korus Oslo og Uteseksjonen i Oslo har i samarbeid med Gus Strømfors arrangert «Praksisverksted for oppsøkende arbeid» siden 2019.  Praksisverkstedet er en form for gruppeveiledning, og kan ses på som en samtale om samtalen, eller en samtale om det som foregår i veiledningen.

Målet med veiledningsgruppen er å bistå de oppsøkende tjenestene i Oslo med å utvikle handlekraftige og reflekterte praktikere. Verkstedet benytter metoden reflekterende team som  handler om å skape et rom for å reflektere over handlingen i ettertid. Hva tenkte jeg under hendelsen? Hva var det som hendte, og hva tenker jeg om dette nå når vi snakker sammen i dag? Greier jeg å sette ord på det, utforske det? Ligger det en taus kunnskap hos meg som jeg kan bli bedre kjent med? Hvilke opplevelser og forståelse er med på å gi retning for mine handlinger i situasjonen?

Siden mars 2020 har praksisverkstedet kun hatt mulighet til å arrangere to fysiske møter på grunn av smittevernregler og anbefalinger fra myndighetene.  I mars 2021 gjorde vi vårt første forsøk på å arrangere praksisverkstedet digitalt, og vi ønsker med dette å dele noen erfaringer. Veiledningsgruppen har tolv faste deltakere. Tillit og konfidensialitet er sentrale premisser.

Det praktiske

I alt var vi syv personer til stede på Teams. En person var forteller og en person var utspørrer, tre personer utgjorde det reflekterende teamet, en hovedveileder, og en veileder. I forkant av møtet er det avklart hvem som skal være forteller og hvem som skal være utspørrer.

På Teams slo alle andre av kamera mens forteller og utspørrer snakket sammen, slik at de kom i fokus (se bildet under).  Fortelleren tar tak i en hendelse fra sin praksis som vedkommende har tenkt på eller følt seg berørt av i nyere tid. I løpet av fortellingen kan utspørrer avbryte, stille oppklarende og fordypende spørsmål for å få en bredere forståelse av situasjonsbildet og konteksten, for å danne en ramme rundt fortellingen.

Etter om lag ti minutter gis ordet til det reflekterende teamet. Da slår alle andre av kamera, og det skapes et eget digitalt rom der reflekterende team deler sine refleksjoner med hverandre. Så kastes ballen tilbake til utspørrer og forteller som igjen kommer i «rampelyset». Forteller og utspørrer drøfter innspillende de har fått og fortsetter å utforske hendelsen som er i fokus, før det reflekterende teamet får komme med nye refleksjoner, før en siste refleksjon mellom forteller og utspørrer.

I siste seanse skrur alle på kamera og hovedveileder (Gus Stømfors) kommer med sine refleksjoner og betraktninger. Denne sekvensen er prosessorientert og blir mer en samtale om den samtalen som har foregått. Mye fokus er derfor på utspørrer. Dette dreier seg både om utfordringer utspørrer har opplevd og valg av fokus underveis. Veileder Pål Grav kommer også med refleksjoner og innspill, og man avslutter med en plenumsdiskusjon.

Hva har vi lært?

Å høre og reflektere over egen og andres handlingskompetanse er lærerikt og nyttig. Å sette ord på den tause kunnskapen man jobber ut ifra fungerer som styrkende for egen praksis. Målet er at deltakerne i teamet også skal ta dette tilbake til egen arbeidsplass, og etter hvert arrangere refleksjonsgrupper som en fast del av egen praksis. Metodikken er basert på hvordan praktikeren jobber i – og med hendelsen, til forskjell fra case tilnærming som har klienten i sentrum.

Det at alle andre slo av kameraet var en nyttig effekt, da det å se alle andre på skjermen kan fungere som en distraksjon. Man mister mye av den non-verbale kommunikasjonen på Teams. Kroppsspråk kan også fortelle en god del. I tillegg er det vanskelig «å ta seg kunstpauser», var det en av deltakerne som sa – altså at man ikke gir like mye rom til stille stunder. Samtidig var det en spennende og lærerik økt, og vi kommer til å fortsette å arrangere verkstedene digitalt inntil samfunnet gjenåpnes.

Sara Anne Warhuus, spesialkonsulent Korus Oslo